Gardinkjole

Jeg finner ikke så mye tid til å sy for tida. Når jeg først har litt sytid blir det gjerne kjente, enkle mønstre som blir brukt...da vet jeg ihvertfall at jeg kommer i mål på den tida jeg har til rådighet. Jeg har lyst til å prøve ut noen nye mønstre og, men det får vente litt... I mellomtida koser jeg meg med å plukke fram noen stoffer og sy en kjent kjole. Og mens jeg syr slapper jeg virkelig av - kobler av.

Når jeg syr i slike gamle stoffer spinner tankene gjerne rundt historier til disse gamle stoffene. Som denne kjolen: Stoffet er ei gardin fra loppemarked..For den som kjøpte denne gardina en gang er det jo ikke ei hvilken som helst gardin! Noen kjøpte den for å gjøre det fint i stua si. Ei koselig trondheimsstue med en liten familie i. Etter noen år skifter moten - og gardinene blir skapfyll i noen år, før ei skikkelig opprydning står for tur, og gardinene finner veien til loppemarkedet på nærmeste skole. Og så havner de hos meg. Men tenk om gamlemor som kjøpte disse gardinene, på vei til Bristol cafe for å spise romkake med sine venninner, møter ei blid lita trønderfrøken på tre år som svinser rundt på Nordre gate i en kjole sydd av hennes gamle stuegardiner. Jeg håper det ville fått henne til å smile, og fortelle historien om de gamle, fine gardinene til venninnene sine mens de drikker kaffe.

Ikke de store verdensproblemene som tynger meg mens jeg syr altså! Herlig avkoblende...og litt skrullete!? Stoffskrulle ;-)